Som en drage
Her i landet, i dag, har vi full frihet.
Ungdom har så mange valgmuligheter på alle felt, at de kan få problemer med akkurat det, - å ta valg.
«Option paralysis» er et bra uttrykk på engelsk, «valg-angst».
Det blir så vanskelig å velge. Med det samme man tar et valg er jo friheten brukt opp. Kanskje den ikke kan brukes på nytt, like bra?
Hvordan kan man for eksempel si ja til noen, og love å være trofast mot den ene, HELE LIVET? Bindings-vegring er blitt vanlig.
Men uansett hvilke valg det er snakk om, små eller store, så er det jo dumt å bli fastfrossen uten å klare å velge… kanskje er total frihet meningsløs? Frihet uten noe slags perspektiv eller holdepunkt altså.
Tenk deg en drage til å fly i lufta med. Å seile med drage kan være veldig artig, en bra drage i god vind blir veldig flott. Dragen leker i vinden, selv om den er bundet med ei snor.
Snora holder den på plass, så den ikke flakser avgårde, kræsjlander og blir ødelagt. Total frihet ville vært dumt.
Tsjekkias kloke statsmann Vaclav Havel sa en gang:
«Jeg tror at med å tape Gud har mennesket mistet et universelt koordinatsystem, som det alltid kunne sette alt i forbindelse med, først og fremst seg selv. Så begynner menneskets verdi og personlighet å brytes opp i usammenhengende småbiter.»
Jesus sa i Joh 8,23:
«Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri».
Kanskje vi mennesker, akkurat som dragen, trenger å være knyttet til noe, og ha et feste i livet, for at det skal være ekte frihet? Frihet til å være det beste vi kan være.
Kristen frihet er å være bundet til Jesus, litt likt en drage som har et trygt punkt, men som kan danse med vinden. Ikke flakse rundt så man til slutt kræsjer.
Kristen frihet er frihet til alt som er bra for oss, det er frihet med et trygt holdepunkt.
Jesus slipper oss jo ikke, han sa han vil være med oss gjennom livets stormer. (Matt 28,20)
Bare vi selv kan velge å kutte liv-linja, forbindelsen med han. Eller vi kan fortsette å leke oss fritt i lufta. Med det beste feste. Uten valg-angst.
Av Solgunn Jensen.
___________________________________________________________________________________
Lykke?
Det finnes ulike røster om hva som kan gjøre oss virkelig lykkelige.
I reklamen høres røsten om at vi kan bli lykkeligere om vi kjøper et visst produkt. Det finnes noe for DEG som kommer til å forandre DITT liv og DU behøver skaffe det fordi Du er verd det.
» Fordi du fortjener det.»
Spørsmålet om hvorfor jeg fortjener dette produktet står ubesvart.
Å søke inn i sitt eget for å finne balanse og glede er også en røst i tiden, men en innser kanskje fort at lykkelig bli en ikke av sitt eget indre? Kanskje fordi at der inne finnes opplevelser som ikke ble som planlagt og forventet, hendelser man helst vil skjule? Sår og skuffelser. Mismot og nederlag. Sinne og frustrasjon.
Om lykke er noe jeg selv i min flinkhet skal prestere, da blir lykken enda et krav på livets kravsliste og jeg leter etter den rundt neste hjørne. Man strever for å være sin egen lykkes smed.
Å måtte og burde og skulle blir slitsomt, andres krav og forventning gjør det lett å falle gjennom og å oppleve nederlag.
Guds evangelium, i motsetning til reklamen, forklarer at mennesket trenger nåde, både nåde med seg selv og med andre. Nåden er et hvilepunkt. Guds nåde er tilgivelse og omsorg.
Fordi han elsket først.
Evangeliet er ikke jeg-sentrert. Jesus vender vårt fokus slik at vi kan se og elske vår neste, og oppleve gleden i Jesu ord:» Det er saligere å gi enn å få.»
Fordi min neste fortjener det.
I Jesu nærhet er man gjennomlyst. Han er Gud som ser oss. Han er Gud som vil oss vel, som unner oss lykke, framgang og velstand, som vil velsigne oss.
Det finnes hvile i troen på Guds tilstedeværelse og hans grenseløse kjærlighet.
Det betyr ikke at livets motganger blir betydningsløse eller at de ikke lengre gjør ondt, men gårdagens mislykkethet og morgendagens uro får et nytt lys når vi får ta imot fred fra ham som er fredens fyrste, Jesus Kristus.
AV Evy A. Nedrum
___________________________________________________________________________________
Fra tvil til tru?
For ei stund sia kom jeg til å bla i ei bok med en merkelig tittel: «Ateistisk andaktsbok». Det jeg leste, var ganske stimulerende og inspirerte meg til å skrive noe om tvilen og trua.
For folk flest kan gudstrua ofte oppleves usikker. Den bygger liksom på løse antakelser ingen kan stole på. Tvilen fortoner seg som mye «sikrere». Den trur vi heller på, stoler på og innretter oss etter. Rettnok er det områder – spesielt innenfor naturvitenskapen – der det å tvile på alt er en del av forutsetningen for det en arbeider med. Der hører den heime. Men det trenger ikke av den grunn å gjelde på alle livets områder.
Nå kan sunn tvil være en god ting. En skal ikke godta alt. Reell tvil skal også tas på alvor. Men når den utarter seg til å bli til absolutt skepsis, avvises ofte all gudstru, før den får en sjanse. Da blir det fort for snevert og blir fort ei tvangstrøye.
I stedet for å reindyrke skepsisen er det bedre å gi seg i kast med å videreutvikle sin kritiske sans. Det å være kritisk er ikke å være avvisende, slik mange ofte forstår det. Ordet krisis (gresk) betyr dom. Det er altså noe som skal veies for og imot, evalueres og vurderes. Resultatet kan bli at en ikke bare avviser, men også i gitte situasjoner godtar ting, ut fra det som vurderes og den konklusjon som dras.
Da kan også gudstrua få sin sjanse. For den kristne er ikke aleine om å tru. Ateisten veit ikke at det ikke finnes en Gud. Han trur det. Agnostikeren veit ikke at han ikke kan vite noe om Gud. Han trur det. Den kristne trur fordi Gud har gitt seg til kjenne (Joh 1, 18) gjennom Jesus. Det vitner Bibelen om.
Kristendommen er en åpenbaringsreligion. Det er rettnok en sjanse å ta å gi seg i kast med den. Men mange av oss har gjort det og er blitt overbevist om at den har rett. Derfor er det god grunn til å tvile på tvilen. Den er ikke så sikker som mange vil ha det til. Det er like intellektuelt redelig å tru som å la være.
Gi derfor Gudstrua en fair sjanse. Det kan vise seg at den holder!
Av Prost emeritus Olav Holten.
___________________________________________________________________________________
Nærmere enn som så.
( For å se bildet av altertavlen: Google “Kanebogen kirke”. Det er det høye smale bildet med bokstavene X P)
Jula 1999 vigslet biskop Ola Steinholt Kanebogen kirke i Harstad. Billedkunstneren som utformet altertavlen, valgte å la den lyse delen være nærmest jorden. Det vakte naturlig nok mye undring at han lot den mørke delen av alterbildet være nærmest himmelen, for dette bryter jo med den tradisjonelle forestillingen om at Guds lys er der oppe og skinner ned mot vår mørke jord.
I Hadsel kirkekor har vi tatt for oss mange salmer av Svein Ellingsen. Av og til vekker ordkunstneren Ellingsen undring hos oss. I en av sine meste kjente salmer skriver han: “Herre, du våker i verdens natt. Herre, du bor i mørket.” Men kan dette stemme? Heter det ikke at “Gud bor i et lys dit ingen kan nå” (1. Tim 6,16)? Kirketårnet, som løfter seg mot himmelen, preikestolen, som hever seg over menigheten, vitner ikke de om en Gud som er høyt hevet over oss?
Jovisst, en kristen må være enig når en muslim sier “Allahu akbar” (Gud er størst). Men Gud, som bor i det høye og hellige, sier også at han bor hos den som er knust og nedbøyd i ånden (Jes 57,15). Kong David må ha opplevd det slik når han i Salme 139 synger: “Bakfra og forfra omgir du meg,...det er et under jeg ikke forstår. Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der… Jeg kan si: La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt. Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.”
Til alle tider har mennesket forsøkt å plassere Gud. Hvor er han? Til profeten Jesaja sa Gud: “Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa: Her er jeg! Her er jeg!” Her, midt iblant oss, er Gud å finne. Han steg ned til oss julenatt da “Ordet” ble menneske og tok bolig iblant oss. Det er blant mennesker Jesus vil være. Der hvor han, som er verdens lys, kommer nær,der blir det lyst. Vår Gud er ikke en fjern og utilgjengelig Gud. Han er nærmere enn som så. Mon tro om det er dét alterbildet i Kanebogen kirke vil si oss?
Av pensjonert prest, Ole Kristian Kristiansen.
___________________________________________________________________________________
Gudsord uke 11 2020
Sist søndag var prekenteksten fra Matt. 15, 21- 28, om «Den kanaaneiske kvinnen». Hun oppsøker Jesus og ber om hjelp til sin syke datter. I utgangspunktet ser det ut som om Jesus avviser henne. Og disiplene vil jage henne vekk. Hun har ikke noe med å plage Jesus. Hun er ikke viktig.
Men hun er desperat og gir seg ikke før Jesus hører på henne. Hun sammenligner sin situasjon med hundene som spiser smuler fra de rikes bord. Hun er et menneske som har noe å kjempe for, og som krever sin rett til å bli behandlet som et fullverdig menneske. Hun tar Jesu ord og billedbruk og snur dem på en måte som gjør at Jesus – Gud selv skifter mening!
Har denne fortellingen noe å si oss i dag? Jeg tror vi kan spørre oss selv: Hvem er uviktig i dag? Hvem blir ignorert?
I det siste er det delt noen tanker på facebook, der oppmerksomheten vedrørende coronaviruset og dagens flyktninge- og sultsituasjon sammenlignes. Coronaviruset rammer alle, også den rike verden, og panikken sprer seg. Alle ressurser settes inn for å hindre spredning! Sult og nød skjer i den fattige del av verden. Barn og unge i hopetall dør hver dag. Men det er vel ikke vårt problem, vårt ansvar? I overført betydning vasker vi våre hender for å unngå «virussmitte», og så lever vi som før, uten å tenke mer på alle de som kjemper for å overleve hver eneste dag.
Tenk om vi våget å kjenne på uroen og fortvilelsen den kanaaneiske kvinnen gir uttrykk for i møte med det hellige. Vi må tvinge oss til å se og tenke en gang til, og stille nye spørsmål.
Den kanaaneiske kvinnens kamp henger sammen med alle menneskers kamp for å bli hørt. Overalt finnes det mennesker som kjemper for å overleve. De kjemper for sin rett til trygghet, å få dekket de basale behov og for menneskerettigheter. Disse stemmene utfordrer oss, både som kirke og som enkeltmennesker, til å la oss forandre. I møtene med de uviktige, de uten spalteplass, kan vi selv forandres og forvandles.
Jeg skulle ønske vi alle ble smittet av et kraftig «barmhjertighetsvirus», som virkelig forandrer verden!
Ha ei ettertenksom fastetid!
Av Ingrid Bergquist.
___________________________________________________________________________________
Håpets kapital
«Innstilling er sinnets malerkost, den kan farge enhver situasjon» sa forfatteren Barbara Johnson. Hun opplevde så mange tragedier i livet at hun bestemte seg for å bli positiv. «Å le seg i hjel er en god måte å leve på», «jeg lider ikke av galskap, jeg nyter hvert øyeblikk», og «jeg har oppdaget at å gå uten bh i min alder drar alle rynkene ut av ansiktet mitt» er andre typiske Barbara Johnson-sitater.
Håp er lys. Sterkt håp tåler store tap, svake håp tåler lite. Godt håp er kanskje den viktigste kapitalen et menneske og et samfunn har; håpets kapital. Takknemlighet er også viktig. Takknemlige mennesker får øye på det gode her og nå, og får lett venner.
I Norge sliter dessverre mange med opplevelse av meningsløshet og mørke. Det er et paradoks at 500-600 mennesker tar livet sitt hvert år her i landet samtidig som vi rangeres som ett av verdens beste land å bo i. Årsakene er flere, men én ting er felles: Håpet om bedre tider er for svakt til at man orker å fortsette. Tapene og smertene kjennes for store. Det kan være tap av nære relasjoner, helse, trygghet, selvfølelse og egenverd eller fremtidsutsikter.
Viktor E. Frankl ble berømt for sin bok «Vilje til mening» (Man’s Search for Meaning) som han skrev etter andre verdenskrig. Han overlevde umenneskelige tilstander i nazistenes dødsleire, og beskrev i boken hva som kjennetegnet de menneskene som bevarte sin menneskelighet under de ekstreme forholdene. Frankl ble en verdenskjent psykiater, og han utdypet temaet om menneskets grunnleggende behov for mening i tilværelsen, særlig i tider med tap, skyld eler lidelse. Mennesket er skapt til å finne, skape og dyrke mening. Tapet av grunnleggende mening virker utarmende på både mennesker og samfunn.
Filosof og teolog William Lane Craig er en av dem som har pekt på to nødvendige forutsetninger for opplevelse av dyp og grunnleggende mening: Eksistensen av en personlig Skaper som elsker, og et liv som ikke tar slutt. Begge deler er uttrykt i evangeliet om Jesus fra Nasaret, og dette gir mening og håp. Mennesker som føler seg elsket, tilgitt, inkludert og anerkjent, og som har en oppgave i livet, de har et sterkt håp og tåler mye. Gud sa til Israelsfolket som led, og han sier til hvert menneske fortsatt: «Jeg vet hvilke tanker jeg har med deg, fredstanker og ikke ulykkes-tanker. Jeg vil gi deg fremtid og håp.» (Jeremia 29:11)
Av Børge E. Bentsen.
___________________________________________________________________________________
Det fins håp
Vi er inne i en merkelig tid. Alt er annerledes og mange er redde og kjemper med å holde troen og motet oppe. Bedriftseiere er bekymret og koronaviruset har satt en effektiv stopper for mange planer og forventninger. Vi står på vent og vet ikke hvor lenge dette vil vare.
Vi nærmer oss påske, det er snart palmesøndag. Jesus red inn i Jerusalem og ble hyllet som konge. Men ting endret seg fort. Fredag ropte folkemengden korsfest, korsfest. Og Jesus ble avlivet på datidens torturredskap, han ble hengt på et kors og der døde han. Det ble en lang og mørk fredag for disiplene. Og lørdagen var sikkert ikke noe kortere den heller. Hva tenkte Jesu venner og familie? Kanskje var de bekymret: - hva nå med oss, med våre drømmer og vårt håp? Kanskje kjente de på at deres planer og forventninger falt i grus? At de gikk en høyst usikker fremtid i møte?
Våre liv utspilles på mange måter mellom langfredag og 1. Påskedag. Ingen av oss får utdelt noe kart over livsveien vår. Om det er ulendt terreng foran oss, eller om vår vandring går gjennom et grønt landskap og vi har sola i ryggen, det vet vi ingenting om. I disse dager opplever vi at livet er skjøre greier og selv om vi prøver å fokusere på det ytre og gjøre det beste ut av dagene så opplever vi at det er noe lunefullt og usikkert over våre livsvilkår.
Men vi har et håp og en tro om at disse tider med smitteangst går over, at vi kommer tilbake til det normale. Vi vet bare ikke hvor lang tid det tar. Da er håpet er viktig for oss, for uten håp bukker vi under. Når håpløsheten overskygger livets gode sider så er det lett at vi går inn i perioder med nedstemthet, depresjon og tap av livsglede. Cecilia Samartin, en cubansk-amerikansk forfatter og psykolog, sier det slik: «Det er mulig å leve uten såpe og tannpasta, men man kan ikke leve uten håp».
Det kristne håp som er forankret i påskens hendelser for 2000 år siden, strekker seg lenger enn til etter koronapandemien. Fundamentet for vårt håp ble lagt da Jesus sto opp igjen etter tre dager i graven. Oppstandelsen stråler som en sol som aldri går ned over våre liv. Dette håpet strekker seg ut over død og grav! «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp» er Guds hilsen til deg og meg.
Så lenge det er håp er det liv!
Av Karstein R. Morfjord.
___________________________________________________________________________________
TANKER ETTER EI STILLE PÅSKE
Påskefortellingen inneholder så mye, mange lag av historie, et stort persongalleri, og ikke minst undring over dette mysteriet som kristne hver påske minnes.
Dette er noen undringer over de tre stedene Getsemane, Gabbata og Golgata.
- Da nå Pilatus hørte disse ord, førte han Jesus ut og satte seg på dommersetet, på det sted som kalles steinlagt, på hebraisk Gabbata –Joh. 19:13
Hvilke ord var det som fikk Pilatus til å felle dom over Jesus?
Palmesøndag var forbi, suset av palmegreinene, (som for øvrig kan sidestilles med lovprisning) var forbi. Forbi var også Skjærtorsdagen hvor påskemåltidet ble spist, nattverden innstiftet, og alt som hendte på den øvre salen, det var fortid.
Getsemane var forbi, kampen hvor Jesu svette ble til blod var over. I Getsemane tok Jesus imot lidelsens beger fra Gud. Han fikk det av Gud, det er noe å tenke på, at det ikke var onde makter som gav Jesus lidelsens beger, nei det var Gud Fader selv. I angst tok han imot.
Tenk at Jesus ikke ble bønnhørt da bad: “Far, ta dette beger fra meg!”
Hvem skulle tømt begeret om ikke Jesus hadde påtatt seg det? Og hva var det dette begeret inneholdt?
Jeg finner svar mellom bibelens permer:
Guds tapte kongerike. Mørkets makt, døden og all verdens ondskap. Menneskehetens lidelse. Ufattelig for meg, og jeg leser at heller ikke englene forstår hva dette lidelsens beger inneholdt. Straffen for hele verden skulle sones og timen var kommet, Jesus påtok seg oppgaven frivillig, og han forstod hva han gikk til. Det var han eller ingen som var villig og verdig til denne oppgaven.
Gabbata.
Den steinlagte dommerplassen som det bare er Johannes som nevner,
her fylles begeret fra Getsemane. Jeg tenker at dette var et grusomt sted å være denne lange fredagen.
Dommeren Pontius Pilatus får sin historiske rolle, her kjemper også han sitt livs kamp. Jeg tror han tapte.
Konen til Pilatus imponerer meg, hun sender hastebud til sin mann: “ha ingenting med denne mann å gjøre. Jeg har lidt meget i drømme for hans skyld.” Pilatus skjelver overfor denne beskjeden. Han kjente nok sin kone så godt at han visste dette var alvor, en avgjørelse på liv og død. Pilatus fikk sin magefølelse bekreftet, denne fangen var uskyldig! Men, likevel, det var en annen setning som fikk ham til å skjelve enda mer, jødenes rop: ”Gir du denne mannen fri, så er du ikke lenger keiserens venn!”
Dette er ordene som gir svaret på min undring.
Pilatus stod på valg. Han var overbevist om Jesu uskyld, men anklagerne sa at han utga seg for å være Guds sønn. Var det sant, da våget han ikke å domfelle ham. Pilatus spør: «Hvor er du fra?» Kanskje dette var Pilatus sitt skjebnesvangre øyeblikk? ”hvor kommer du egentlig fra Jesus?”
Jeg tror at dette også ble Jesus sitt alvorligste øyeblikk, for her kunne han trukket seg ut av det hele. Bare han hadde åpnet sin munn og overbevist Pilatus om at han var Guds sønn ville han gått fri. Men Jesus svarte ikke med et eneste ord.
Dommen faller. Begeret fylles. Jesu ånd var blitt stille. Han kjempet i Getsemane derfor kunne han triumfere ved Gabbata.
Hån og bespottelse, tornekroning og piskeslag, han tok imot det hele og så førte veien ham videre til Golgata. Han bar selv sitt kors. Han nagles til korset.
Ved Golgata ble begeret tømt til siste dråpe.
“Far tilgi dem for de vet ikke hva de gjør.”
Og etterpå: »Det er fullbrakt.»
Jesus dør.
Heldigvis for oss så kommer påske morgenen. Da hilser vi hverandre med ordene: “Han er oppstått!” og vi svarer : »Ja, sannelig, Han er oppstått!»
Av Evy Nedrum
__________________________________________________________________________________
Gudsord uke 21 2020
«Den merkelige våren» kunne ha vært overskriften i dag. For det er i sannhet en merkelig vår. Vi har begrensninger i samvær med hverandre, og markene er dekket av snø langt ut i mai. Ikke får vi feire 17.mai slik vi har gjort «i alle år», sommerens arrangementer er avlyst og vi får ikke dra på utenlandsferie. Hva er det som skjer? Er det rart at vi blir oppgitte og deprimerte? Det finnes jo ikke lyspunkter… eller hva?
Jo, det finnes lyspunkt som overskygger alt rundt oss. «Jesus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid!» Han er like nær oss i de vanskelige dagene som når dagene er gode. Og den som leser Bibelen, vil se at alt det som gjør oss urolige og triste, det sier Bibelen vil skje i «den siste tid». Jeg tror stadig flere mennesker ser tegnene i tiden. Men hva gjør det med deg og meg? Blir vi redde og vil unngå å tenke på at Jesus har sagt at han skal komme igjen, slik han sa da han forlot vennene sine på det vi kaller «Kristi Himmelfartsdag», som feires denne uka?
Den som har lagt livet i Herrens hender, som har lukket Ham inn i sitt hjerte, har ingenting å frykte. Vi skal ikke la oss overmanne av pessimisme. Dette livet er noe midlertidig for oss alle. Vi skal få rette ryggen, løfte hodet og være forberedt på det store som venter oss. Det er virkelig noe å glede seg til. Jesus bruker ordet "forløsning». Vi venter på å bli "forløst».
"Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til." (Luk 21,28)
Så se opp og frem og vit at en dag kan også du og jeg få oppleve at alt blir nytt, at sorg, gråt, død blir byttet ut med evig fred og glede.
Visst skal våren komme, både i 2020 og Den Evige Våren! Det finnes virkelig noe å glede seg til!
Du ønskes en velsignet uke!
Av Ingrid Bergquist
_________________________________________________________________________________
Det fjerde alternativet
«Pappa! Hvor tror du universet kommer fra?» Det var lørdag, pappa laget grøt på kjøkkenet, mens Edvart var i stua. Edvart var den lille professoren i familien; han var blant annet ekspert på verdensrommet. «Vel, det var vel et ‘big-bang’ for noen milliarder år siden», svarte faren over støyen fra kjøkkenviften. Edvart kom i døråpningen. «Vi snakker årsak og virkning på et høyere nivå, pappa. Det finnes bare fire mulige alternativer». Han holdt opp fire fingre. «Universet har alltid eksistert, eller det har oppstått tilfeldig, eller det har konstruert seg selv, eller det er blitt konstruert utenfra».
Pappaen kikket på ham mens han rørte i grøten. «Hva har du kommet fram til, da?» Edvart slo seg ned på en kjøkkenstol, og startet resonnementet med fire fingre og stor pedagogisk tålmodighet. «Universet kan ikke alltid ha eksistert. Det er usannsynlig av flere grunner, og det stemmer ikke med astrofysikken som peker mot en begynnelse. For det andre, ‘tilfeldigheter’. Det gir ingen forklaring, for man må jo først ha alle bitene som trengs før noe tilfeldig kan skje. Det er akkurat som med Yatzy. Du kan få fem like ved en tilfeldighet, men du må først ha terninger. Selv da er det ekstremt usannsynlig. For det tredje, universet kan heller ikke ha konstruert seg selv, for det er en selvmotsigelse. Pappaen nikket. Edvart så triumferende på ham. «Da har vi bare det fjerde alternativet igjen, universet må være konstruert utenfra! Er ikke det ganske kult?» Pappaen nikket. «Ganske kult, og nå tror jeg grøten ferdig. Kan du si ifra til søsteren din?»
Edvart har et viktig poeng. Alt som har et begynnelse må ha en årsak. Dersom universet har en begynnelse, så må det ha en årsak. Universet og livet eksisterer i all sin skjønnhet, kompleksitet, konflikt og lidelse, og peker mot en dypere realitet i bakgrunnen. Det er både praktisk og logisk umulig å bevise at Gud ikke finnes. Fornemmelsen av konstruksjon i universet er sterk. Apostelen Paulus skrev: «For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.
De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud.» (Romerne 1:19-21) Bibelen forteller at Gud, Skaperen vil at vi skal kjenne ham, og leter etter mennesker som er villig til å søke mot lyset. Jesus sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh 8:12)
Av Børge E. Bentsen
________________________________________________________________________________
Utgang og inngang eller omvendt?
Den kristne gudstjeneste er gjennomsyra av bibelsitater.
Ett sitat møter vi i hver barnedåp:
«Gud bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid».
Da vi fornyet dåpsliturgien for noen år sia, sa en sjeldent våken kirkegjenger dette: «Du Holten, før het det «din inngang og din utgang». Nå hører vi «din utgang og din inngang». Hvorfor?» Jeg hadde knapt lagt merke til endringen, men slo opp i Bibelen og leste: «Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid», Salme 121, v. 8. Den «nye» versjonen kom fordi den var mer i samsvar med Bibelordet. Men hadde det ikke vært mer logisk å beholde den «gamle» rekkefølga med tanke på dåpsbarnet?
Salmen er ca. 2500 år gammal. Den må ha blitt til for å brukes inni gudshuset. Derfra skal en gå ut for å vende tilbake igjen, på nytt og på nytt. Slik også i dag: Etter dåpen kalles vi til å gå inn i en rytmisk prosess gjennom hele livet som døpte, kristne og kirkegjengere, der den siste utgangen er over i det evige liv den dag vi bæres til grava.
Vi kommer til kirke. I gudstjenesten får vi del i Kristi nærvær i Ordet og Nattverden. Vi får lagt fra oss «slagget», våre synder, og en ny start. Der får vi fornyet håpet om et evig liv. Der får vi etisk veiledning i hvordan vi skal leve. Og derfra skal vi gå ut for å tjene våre medmennesker i gjerning og i ord for ganske snart vende tilbake for nytt påfyll!
Dette er en korrigerings- og fornyelsesprosess Gud kaller oss til å gå inn i og å stå i.
Derfor er vår stadige utgang av og inngang i kirkehuset viktig. Og faktisk også nødvendig.
Av Olav Holten, prost emeritus
________________________________________________________________________________
Lys og mørke
Dette blir en liten feriehilsen fra «mørket» i Sør-Norge. Landet vårt er langstrakt og mangfoldig. Når vi er i Telemark er det for oss unaturlig med lange sommerkvelder og samtidig helt mørkt. Slik er dette landet vårt. Om vinteren er situasjonen motsatt. I nord opplever vi det helt feil om det skulle vært solskinn på julaften. For noen kan disse forskjellene skape problemer, blant annet med søvn. For de fleste går det likevel greit.
Bibelen taler også om lys og mørke. I Johannesevangeliet kan vi lese: «Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys». Her handler det selvsagt ikke om konkret lys og eventuell mørketid.
Livet kan by på mange utfordringer. For noen er livet så vanskelig at det kan oppleves som en langvarig mørketid. Det kan være sykdom av forskjellig slag, det kan være konflikter i familie, arbeid eller andre spesielle vanskeligheter. For noen blir det et mørke som nesten ødelegger livet. Blant ungdom opplever mange at de ikke greier å leve opp til de forventninger og krav som de selv eller miljøet stiller til dem. De må kanskje søke hjelp for behandling av psykiske vansker. Vi har et godt helsevesen, men likevel tar det ofte for lang tid for den som står oppe i problemene.
La oss da minne hverandre om Jesu ord: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Dette høres selvfølgelig altfor enkelt for den som sliter. Samtale med en god venn i nærmiljøet, med en lege eller annen behandler kan være en god hjelp til å komme over i en lysere tilværelse. Eller det kan være en bønn til ham som er verdens lys. Å gå direkte til Gud og be om hjelp er en mulighet som mange har opplevd positivt.
En annen viktig påminning er at vi som medmennesker bør være oppmerksomme på hvem som har bruk for en oppmuntring. Vi kan alle være med å bringe lys i tunge stunder.
Av Gunnar Tveit Sandvin
________________________________________________________________________________
Gudsord uke 21 2020
«Den merkelige våren» kunne ha vært overskriften i dag. For det er i sannhet en merkelig vår. Vi har begrensninger i samvær med hverandre, og markene er dekket av snø langt ut i mai. Ikke får vi feire 17.mai slik vi har gjort «i alle år», sommerens arrangementer er avlyst og vi får ikke dra på utenlandsferie. Hva er det som skjer? Er det rart at vi blir oppgitte og deprimerte? Det finnes jo ikke lyspunkter… eller hva?
Jo, det finnes lyspunkt som overskygger alt rundt oss. «Jesus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid!» Han er like nær oss i de vanskelige dagene som når dagene er gode. Og den som leser Bibelen, vil se at alt det som gjør oss urolige og triste, det sier Bibelen vil skje i «den siste tid». Jeg tror stadig flere mennesker ser tegnene i tiden. Men hva gjør det med deg og meg? Blir vi redde og vil unngå å tenke på at Jesus har sagt at han skal komme igjen, slik han sa da han forlot vennene sine på det vi kaller «Kristi Himmelfartsdag», som feires denne uka?
Den som har lagt livet i Herrens hender, som har lukket Ham inn i sitt hjerte, har ingenting å frykte. Vi skal ikke la oss overmanne av pessimisme. Dette livet er noe midlertidig for oss alle. Vi skal få rette ryggen, løfte hodet og være forberedt på det store som venter oss. Det er virkelig noe å glede seg til. Jesus bruker ordet "forløsning». Vi venter på å bli "forløst».
"Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til." (Luk 21,28)
Så se opp og frem og vit at en dag kan også du og jeg få oppleve at alt blir nytt, at sorg, gråt, død blir byttet ut med evig fred og glede.
Visst skal våren komme, både i 2020 og Den Evige Våren! Det finnes virkelig noe å glede seg til!
Du ønskes en velsignet uke!
Av Ingrid Bergquist
________________________________________________________________________________
Gud signe vårt dyre fedreland.
I Oslo får en nordlending ånden over seg. Han tar det nærmeste han finner - en avis fra 1889 - og i margen skriver han norgeshistorie med syv vers. Lenge lå landet i mørke. Lyset kom med Guds ord, da Norge gradvis gikk over fra hedenskap til kristendom. Men mørket kom tilbake. Vi mistet vår frihet og ble styrt fra København: “Firehundreårig Natten ruget over apekatten”, som Ibsen sier det i “Peer Gynt”. Men natten må vike for morgenen. Vi gjenvinner vår frihet og bygger landet med lov. Dette feirer vi fortsatt 206 år senere.
Så dør dikteren fra Gildeskål mens vi ennå må dele konge med Sverige og utenrikspolitikken styres fra Stockholm. Men tre år senere ligger det an til full frihet eller kanskje også til krig. Bjørnson sender da telegram til statsminister Michelsen: “Nu gjelder det at holde sammen!” Michelsen, som vet hvor hissig Bjørnson kan være, telegraferer tilbake: “Nu gjelder det at holde kjæft!”
Heldigvis endte det godt, og friheten ble feiret med nasjonal takkefest i landets kirker. Men hva skal man synge i en sådan stund? Den gamle salmen av Blix får nytt liv: “Du atter oss gav vår fridoms arv…” Året etter blir kong Haakon kronet og signet i Nidarosdomen, og atter blir “Gud signe vårt dyre fedreland” sunget.
Men “historien gjentar seg”, heter det. 34 år senere blir ordene i den gamle salmen igjen levende: “Atter seig natt på landet ned med trældom og tunge tider.” Men nordmenn glemte ikke at salmen hadde et sluttvers, og i maidagene for 75 år siden kunne de synge av full hals: “No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen”. Salmen av Elias Blix hadde etablert seg som vår “fedrelandssalme”.
Men det er underlig hvordan mørke skyer med snø, kulde og regn kan vende tilbake og legge en demper på våryr glede og fest. Det skulle ha gått et festtog gjennom landet med feiring av frihet og grunnlov, men slik skulle det ikke bli i år. Pandemien har skapt avstand og angst, og under maisnøen sukker krokusen i vente på vår og varme.
Når det meste går på skinner, kan det være vanskelig å takle skuffelser og tilbakeslag. Kanskje er det derfor Elias Blix tok med det nest siste verset i sin fedrelandssalme:
“Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja.”
Hadde han glemt sin fedrelandssalme, den norske journalisten som dro til et katolsk land for å dekke en flom med påfølgende jordras? Han mente nemlig at etter en slik katastrofe måtte de dypt religiøse innbyggerne ha mistet troen på Gud. Han fikk til svar: “Nei, tvert imot. For hvordan skulle vi nå ha klart oss uten Guds hjelp?”
(Gudsord til fredag 15. mai 2020 ved pensjonert prest Ole Kristian Kristiansen.)
________________________________________________________________________________
Skjør stillhet
Jostein Ørum som er prest og forfatter, har skrevet en bok som heter Skjør Stillhet. En liten og lettlest bok med korte kapitler, men som tar tid å lese. Boken skaper ettertanke og refleksjon og det er ikke alltid fort gjort. Jeg leser nå boken for andre gang. Boken gjør noe med meg, den taler ikke bare til tanke og fornuft, men den treffer noe på et dypere plan.
«Hvordan kan man finne den gode stillheten, den som får oss til å se klareres og bli mer oppmerksom på det som er viktigere enn alt?», spør forfatteren. Da Norge ble stengt ned 12. mars ble ting annerledes for mange. Skoler og barnehager ble stengt, hyttefolket ble sendt hjem og flyene satt på bakken. Gudstjenester ble avlyst og vi har ikke kunnet besøke våre kjære på sykehjem. Noen fikk hjemmekontor, andre ble permitterte og noen til og med mistet jobben. Mye og mangt ble annerledes. For noen ble det veldig hektisk med kombinasjon av hjemmekontor og hjemmeskole/barnehage, for andre ble stillere enn før. Kanskje har dette vært en tid med mer refleksjon og at vi klarere har sett hva som er viktig. Apropos stillhet så har mange som bor i større byer blitt oppmerksom på fuglesangen.
Så er vi etter hvert på vei tilbake til normalen. Da spør jeg meg om det er noe jeg vil eller kan ta med meg videre. Hvordan kan jeg ta vare på stillheten og tiden til refleksjon? Hvor finner jeg stillheten? Jostein Ørum sier det slik i boken: «Stillheten er alle steder. Den var der først. Før alle lyder og all støy kom til og fylte opp tilværelsen, lå stillheten der. Ingen har fjernet den, den ligger alltid i bunnen, helt nederst i haugen av alt det som kalles livet. Men den er skjør. Det gjør noe med stillheten å la den ligge under lag på lag av støy. Kanskje den er skadet, men den kommer aldri til å dø.»
Profeten Elia satt i en grotte i Midtøsten. Han følte seg utslitt, mislykket og forlatt av Gud. Da er det at Gud møter ham i lyden av skjør stillhet. Når lyden av sterk storm som kløyvde fjell og knuste klipper og drønn av jordskjelv hadde lagt seg og det ble stille - så var Gud der.
Jeg tror vi trenger å ta vare på stillheten. I stillheten kan vi møte både Gud og oss selv. Forfatteren sier det slik: «Det behøves gjerder rundt stillhetens blomster. Da vil stillhetens blomster blomstre av seg selv.»
God helg!
Av Karstein Roger Morfjord.
________________________________________________________________________________
Å løfte øynene.
Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Salme 121,1-2.
I Vesterålen er vi omgitt av fjell på alle sider, og det er lett å kjenne seg igjen i denne Davids salmen. Hvor ofte står vel ikke vi og ser opp mot fjellveggen? Noen ganger for å speide etter fugler som flyr, eller dyr på beite. Kanskje ser vi turgåere som beveger seg farlig nær den bratte skråningen?
Iblant ser vi opp mot fjellene fordi vi er rådville, vi er i vanskeligheter og vet ikke vår arme råd. Vi løfter blikket litt oppover og ser mot høyden slik som David og kan rope:» hvor skal min hjelp komme fra?»
Da taler de majestetiske fjellene sitt stille, kraftige språk. De forteller om en skapermakt, et skaperord. Og denne skapende Gud er fortsatt i stand til å skape, eller omskape noe i vårt liv. Likeså sikkert som at fjellene står kan vår tro på Gud og hans makt være. Hans ord er fastere enn noe berg. Hans løfter er sikrere enn jordens grunnfjell.
Og når vi står der og ser mot fjellene og fornemmer skaperverkets storhet, da hender det at takknemligheten over livet griper oss, og midt i utfordringene kan vi si: «takk store Gud.«
Hvor skal min hjelp komme fra?
David svarte jo på sitt eget spørsmål: «Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.» Den mektige Gud som har en trofasthet sikrere enn fjell har lovet å hjelpe den som tror og vender seg til ham.
Så kan vi se på våre vakre fjell og la fjellet få minne oss om klippen, Jesus Kristus, den evige og sanne Gud, han som er, som var, og som blir, en sann Gud fra evighet til evighet.
Av Evy Nedrum
___________________________________________________________________________________
Å finne sin egen vei
Vi har tatt et nødvendig oppgjør med både kvinneundertrykking, og annen gammel undertrykking på grunnlag av ulik hudfarge, økonomi, legning, eller tro.
Vi kan velge selv. Velge hva vi vil gjøre med livene våre og hvordan vi vil leve. Og være helt frie.
Så gjelder det bare å velge smartest mulig. For noen kan uendeligheten av valgmuligheter bli overveldende. De prøver alt. Frihet som dyrkes uten noen rammer, kan føre til mange sårede mennesker. Og der står folk, og får høre at de har jo ikke noe å klage over, for de har jo frihet, de valgte selv, de var med på leken. «Hussj, opp og videre til neste forsøk. Prøv noe nytt, gresset er kanskje grønnere rundt svingen»
Men om noen har omsorg for de sårede, kan et par velmente tips kanskje tas imot da. Hva om det finnes noen velbrukte «life hacks» som faktisk funker, og kan brukes også i dette moderne, heseblesende frie livet?
Som for eksempel trofasthet. At vi mennesker har det best når vi er trofaste.
Som for eksempel tilgivelse. Vi mennesker har det kanskje best når vi tilgir de som gjør vondt, og vender det andre kinnet til.
Bare to eksempler på tips fra Bibelens siste del, - der Jesus kommer inn og oppfyller hele den gamle delen. Forresten er hele boka full av fortellinger om folk som rota det til for seg (og andre) De kan man kjenne seg igjen i.
Jesus kom faktisk med mange bra tips og tilbud. Den som ikke har sjekka tips-lista hans ennå, kan lett finne den. Gjerne i det poetiske Johannes-evangeliet. Enkelt å finne på bibel.no.
Sånn summerte han tilbudet om hjelp til å ta best mulig valg langs livets vei, i Johannes 14,6 ;
«Jeg er veien, sannheten og livet». Ja. Rett og slett.
Du kan slippe å gå alene. Du kan gå sammen med en som har hele oversikten.
Ellers i Johannesevangeliet sier han også at han er verdens lys, han er den gode gjeteren, han er porten, han er det sanne vintreet, og han er livets brød! Slå den du!
Så om du vil ha noe bra å holde deg til, på veien gjennom livet, burde vel dette være verdt å teste ut, i det minste!
Av: Solgunn Jensen
________________________________________________________________________________
Hva er dine tanker om Gud?
I et radioprogram nylig ble det stilt spørsmål; Hva er dine tanker om Gud?
Aller først fikk det meg til å filosofere over selve spørsmålet. To forutsetninger ligger til grunn for at en spør slik. For det første forutsetter det at det fins en Gud og for det andre gir det uttrykk for at folk har gjort seg noen tanker om Gud.
Samtalen som fulgte gjorde det helt klart at Gud fins – i det minste som et begrep som kan diskuteres og samtales om. Dessuten er det tydelig at mange har gjort seg tanker om Gud på en eller annen måte.
Alle som ble spurt kunne si et eller annet om hva de tenker om Gud. Noen avviser at Gud fins, men kan likevel bidra med tanker som handler om et religiøst liv. Andre har klare meninger om Gud som en realitet, men gjerne preget av egen oppfatning om hvordan de forholder seg til ham. Atter andre har en Gud som de forholder seg til og henvender til i ulike sammenhenger, blant annet ved å gå i kirken.
Jeg har møtt innvandrere som undrer seg litt over nordmenns religiøsitet. Særlig gjelder det muslimer som har lest at Norge er et kristent land. Hvorfor går ikke flere nordmenn i kirken, kan de spørre. Samtidig kan de innrømme at mange muslimer heller ikke praktiserer sin religion like aktivt. Vi er kanskje ikke så ulike?
Hva tenker jeg selv om Gud? Det må vi selvsagt kunne snakke om. For meg er Gud en levende realitet. Bibelen presenterer en treenig Gud som omslutter menneskene med omsorg, kjærlighet og trofasthet. Mange historier i Bibelen danner til sammen et bilde av hvordan Gud er og hvordan han handler med menneskene. F.eks. kan vi i Johannes-evangeliet kap. 4 lese om hvordan Jesus møter en kvinne med omsorg og tilgivelse.
Avslutningsvis kan jeg utfordre deg om hva som er dine tanker om Gud?
Av Gunnar Tveit Sandvin
________________________________________________________________________________
HØST
For noen dager siden var kona og jeg og plukket multer på fjellet. Da kom høstfølelsen - nordvest, regnbyger og kaldt. Jeg synes alltid sommeren går fort og høsten kommer for tidlig. Jeg kjenner på en viss melankoli, en slags sorg over at en fin sommer snart er over. Kikker jeg på kalenderen så vet jeg hvor vi er. Men høsten kan også være en fin tid, med flotte farger, lange skygger og når bærsesongen er over kan man jo unne seg litt tid til avslapping, ettertanke og refleksjon. Så kan man jo håpe på en «Indian Summer».
På en måte har også livet sine «årstider». Relaterer jeg det til alder er det vel mer høsttid enn sommersesong i mitt liv. Perspektivet bakover er lengre enn perspektivet framover og selv om jeg legger planer for fremtiden så dveler litt mer med minnene enn jeg gjorde før. Små detaljer får meg til å tenke på ting jeg opplevde som barn. Som da kona hadde lagt fram et gammelt ullteppe på senga vår, og plutselig var satt tilbake i barndommen. Jeg så for meg soverommet og senga og ullteppet - og kjente varmen. Da er det godt å stoppe litt opp, om så bare et minutt, tenke litt etter og kjenne på følelser. I ettertenksomhetens lys kan også ting falle litt mer på plass.
Livet kan by på overraskelser, uansett hvilken «årstid» man er i. Både gode og dårlige. Det er ikke alltid lett å forberede seg på alt. Hos Forkynneren i Det gamle testamente får vi et godt råd: Tenk på din skaper i ungdommens dager, før de onde dagene kommer, før de årene da du må: «Jeg har ingen glede av dem». Jeg er utrolig takknemlig for at jeg som 17-åring fikk ta en bestemmelse i livet mitt, noe som kom til å stake ut kursen for framtiden. Jeg bestemte meg for å tro på Jesus og at det måtte få konsekvenser for livet mitt. Ingen beslutning i mitt liv har hatt mer å si for meg enn det.
Men det er også mulig å tenke på Gud i «de eldre dager». Ja, det er ikke for sent til å tenke på Gud. Forkynneren tilføyer: «Ja, tenk på din skaper før sølvsnoren slites og gullskålen briser.» Røveren på korset så til Jesus: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Og han fikk til svar: «Sannelig jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
Høsttiden er en fin tid til å tenke lange tanker - også tanker om evigheten. Ønsker deg en fortsatt god høst!
Av Karstein R. Morfjord.
________________________________________________________________________________
PAKK OPP PAKKEN DA VEL!
Det rare året 2020 kommer til å bli huska for blant annet forsinka og litt annerledes konfirmasjoner.
Nå står de for døren, og våre konfirmanter kommer til å stråle, og stolte foreldre tar bilder.
Og det er en egen stemning.
Disse unge ble en gang døpt, slik Jesus ba oss å gjøre det,
nå blir Guds løfte til dem bekreftet (konfirmert)
Jesus svikter nemlig aldri DEM. Det er de selv som må velge.
De har alle muligheter til å ha han med som en los på livs-seilasen på ukjent hav.
Kristendom skiller seg helt ut fra alle religioner, med Jesus, og det han gjør for oss.
Jeg bruker å si til konfirmantene hvert år, sånn i januar når vi samles igjen:
- Han Jesus er ikke et stykke julepynt!
De trekker kanskje på smilebåndet, og synes det var litt rart sagt.
– Ja, som dere tror dere kan pakke ned i juleeska, og så bare ta fram til neste jul igjen.
Han vil være med hele året!
Jeg minner om at Jesus ikke er en baby, og ikke et eventyr. Han er vår redningsmann. På ordentlig!
Han vant faktisk over Døden. Og han vil være vår hjelper gjennom hele livet.
Ikke som en sånn feelgood-guru, eller en «snille fyr» som er et godt eksempel.
Han vil være den vi hvisker ei bønn til både morgen, kveld, og enda stillere midt i arbeidsdagen eller skoledagen, når vi enn skulle trenge å snakke med han.
Han som kjenner deg, og elsker deg likevel. Han er Veien, Sannheten og Livet. Les Johannes 14,6. Les hele Johannes. Alle vil vil vel finne den rette veien, finne sannheten og ha liv?
Du står jo overfor en fantastisk gave. (Ja DU som leser dette, og ikke bare konfirmantene!) - Så ikke la være å pakke opp og ta imot!
Av Solgunn Jensen
_________________________________________________________________________________
«For travelt til IKKE å be». Dette er den merkelige tittelen på ei bok jeg kjøpte for noen år siden. Først trodde jeg at det måtte være skrivefeil, og at ordet IKKE skulle bort. Jeg hadde skjønt tittelen bedre da. For det er vel flere enn meg som kjenner på at vi altfor ofte synes å ha det for travelt til å be? Men å ha det for travelt til IKKE å be, det høres merkelig ut.
Da jeg begynte å lese i boka, skjønte jeg imidlertid at tittelen er riktig. Den handler om at vi, i vår travle tid, der vi skal rekke alt, nedprioriterer det å be. Det blir altfor ofte noen korte, oppramsede setninger om at Gud må være med oss i dag, og passe på familien vår. På samme måte som vi utfører mange daglige oppgaver automatisk, enten det er husarbeid, yrkesoppgaver, bilkjøring, osv. skjer våre bønner omtrent på autopilot.
Til og med forkynnere kan bli så opptatt av den perfekte prekenen, og er så «profesjonelle», at bønnen kommer i bakgrunnen.
Forfatteren av boken med den spesielle tittelen er selv pastor og levde et hektisk liv. Det kan nok mange av oss kjenne oss igjen i. Han var trygg i pastorrollen, holdt ofte prekener, og som han selv sier: «Jeg senket ikke farten lenge nok til å finne ut hva bønn virkelig er.» Kjenner du deg igjen i dette? Jeg gjør det i hvert fall.
Bønn krever tid og ro, men vi har bestandig så lett for å si som Albert Åberg: «Jeg skal bare…..»
I Jakobs brev 2, 4 står det «Dere har ikke, fordi dere ikke ber.»
Å be er det aller viktigste vi kan gjøre. Der ligger hele velsignelsen over alle våre gjøremål.
Jeg er sikker på at dersom vi omprioriterer, og bruker tid på bønn og det å lytte til Herrens stemme, før vi går i gang med ulike oppgaver, da ville vi oppleve større ting enn vi kan forestille oss. For Han som vil gi oss «mye mer enn vi forstår å be om», han venter bare på at du og jeg skal ta oss tid til å søke ham først, i ro og stillhet, og med hele oss.
Vi trenger Gud i hverdagen! Vi trenger nye rutiner i hverdagen. Vi trenger å lære oss konsentrasjon om det ene nødvendige. Mitt ønske og min bønn er at hver enkelt av oss stopper opp. At vi innser at vår hverdag er fylt med så mye vi bare «må». At vi innser at vi IKKE kan la være å be!
Ha en velsignet høst!
Av: Ingrid Bergquist
__________________________________________________________________________________
Verd å faktasjekke
Lee Strobel var i mange år undersøkende journalist, blant annet i storavisen Chicago Tribune i USA. Han hadde journalistutdanning fra Missouri og juristutdanning fra Yale, og ble kjent som en skarpskodd og dyktig reporter med rettssaker som spesialfelt. Strobel hadde en sekulær oppvekst, og kristen tro var fjernt for ham. Etter hans mening var all religiøs tro basert på tradisjon og overtro.
Han skrev om seg selv: «Jeg så på meg selv som en ateist. For meg var det mange bevis på at tanken om Gud var et produkt av ønsketenkning, gammel mytologi og primitiv overtro. … Den historiske Jesus hadde åpenbart vært en spesiell person, en revolusjonær og kanskje en vismann – men guddommelig? Det virket som rent oppspinn.» Synet hans på hvem Jesus var ble satt på prøve da kona, Leslie, helt uventet kom fram til at hun ville bli en kristen. En skremmende episode hvor datteren holdt på å omkomme fikk Leslie til å vurdere sitt livssyn.
Da hun etter lang vurdering og samtale med venner valgte å bli en kristen ble det krise i ekteskapet med Lee. Han hadde ingen forståelse for konas valg, og så ikke for seg hvordan ekteskapet kunne reddes. I et desperat forsøk på å få Leslie til å ta til fornuft bestemte han seg for å gå grundig igjennom dokumentasjonen omkring Jesus liv, død og oppstandelse, og så konfrontere henne med fakta. En lang periode med undersøkelser, intervjuer, fakta-sjekking og bevisvurdering ble satt i gang. Her var Lee på hjemmebane, for dette var arbeid som han var vant med. Undersøkelsene førte ham imidlertid ikke i den retningen han hadde ventet. Stadig ble han overrasket over hvor god dokumentasjonen var for de kristne påstandene, og hvor tynn dokumentasjonen var hos mange av skeptikerne.
Etter et par års iherdig arbeid med å vurdere argumenter for og imot Jesus følte Lee Strobel til slutt at han ikke hadde noe annet valg enn å innrømme at dokumentasjonen var god. Arbeidet ledet ham senere til et langt forfatterskap som en iherdig forsvarer av kristen tro basert på historiske og vitenskapelige fakta. Den mest kjente boka hans heter «The Case for Christ» (Saken om Kristus). Boka er solgt i over 5 millioner eksemplarer, og det er laget en spillefilm om Strobels historie. Flere av bøkene hans er på New York Times Bestselling List.
Hva betyr Lee Strobel-saken for oss? Hvis han har rett i at de kristne påstandene er godt dokumentert, så utfordrer det oss til å ta Jesu person og budskap på det aller dypeste alvor. Jesus sa: «Den som vil gjøre hans [Guds] vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.» (Joh 7,17) Vi kan si at kristen tro er faktabasert og rasjonell, og kan erfares som sann av de som handler på den.
Av: Børge E. Bentsen
_______________________________________________________________
Allehelgensdag – i oppstandelsens lys
I butikkene reklameres det for halloween, som feires til helgen, 31. oktober. Feiringen har særlig blitt populær blant barn og unge. De kler seg i skumle kostymer og går fra dør til dør og ber om godteri og knask. Og for å ta vel i mot dem, har vi gjerne plassert gresskar med lys foran inngangsdøra. Halloween er en gammel feiring som kom til USA med irske og skotske innvandrere. Fra USA har så skikken kommet til oss. I Norge er dette et moderne fenomen, som fikk sitt gjennombrudd omkring 2000. Den opprinnelige betegnelsen var ”All hallows eve”, alle helliges kveld, det vil si kvelden før allehelgensdag, altså 1. november.
I kirken markerer vi allehelgensdag på søndag. Dagen er en gammel kristen helligdag som handler om de døde. Den tidlige kirke minnet martyrene, de som måtte dø for sin kristentro. Da kristenforfølgelsene stilnet, fortsatte man å minnes de som hadde levd et særlig forbilledlig liv. Disse var helgenene og etter hvert fikk vi en alle helgeners dag som altså ble lagt til 1. november. Men i tillegg oppstod det en dag for å minnes alle kristne som var døde. Denne dagen var 2. november, gjerne omtalt som ”alle sjeler dag”.
I den lutherske tradisjon tror vi ikke på helgener, selv om de kan være forbilder for vårt liv. I vår kirke har allehelgensdag og ”alle sjelers dag” flytt mer og mer sammen. Allehelgensdag markeres i Den norske kirke første søndag i november som en minnedag for de som er gått bort. Vi tenner lys på gravene, og de som har mistet noen av sine kjære i året som har gått, får gjerne invitasjon til å komme til kirken, hvor navnene på dem som er gått bort og jordfestet siden siste allehelgensdag, blir lest opp.
Allehelgensdag er en dag for minner, savn og vemod. Vi kjenner på livets tvetydighet. Å leve som menneske er å være utspendt mellom fødsel og død. Og samtidig er det noe mer. Allehelgensdag er også en håpets dag i vår kristne kirke. En viktig tanke i den kristne tro er at livet her inngår i det evige liv. En evighetsflamme er tent til tross for vår erfaring med død og forgjelighet. Jesus Kristus er herre over liv og død. Derfor er det kristne håpet knyttet til Ham. Han som døde og stod opp igjen. Det finnes intet håp i døden uten Gud. Vi lever i oppstandelsens tegn og dør i oppstandelsens lys, slik salmedikter Svein Ellingsen, som døde tidligere dette året, skriver i en av sine salmer:
Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Livet er gjemt i et jord-dekket frø.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.
Se, i oppstandelsens lys skal vi dø.
Av: Siv Hege Henriksen Elstad
_________________________________________________________________________________
Når krisen rammer.
Sjelden har mediene vært oppfylt av ett tema over så lang tid som det vi for tiden opplever om korona-situasjonen. Og dette gjelder oss alle. Både lokalt, men også over hele kloden er vi preget av denne smittefaren. Så langt har vi lokalt vært skjermet for de alvorligste konsekvensene. Går vi til de større byene har de opplevd en helt annen smitte enn hos oss i Vesterålen. Og går vi til andre land i Europa og verden for øvrig ser vi at mange samfunn har det virkelig alvorlig.
Selv om de fleste i Norge kjenner seg relativt trygge er det likevel enkeltpersoner og familier som opplever inngripen i både bevegelsesfrihet og økonomi. Det brer seg en frykt i mange sammenhenger og på mange nivå i samfunnet. Hvordan må ikke folk i Belgia, Tsjekkia og andre land oppleve at stadig flere i omgivelsen blir syke og dør av koronaen.
Hvordan er enkeltmennesket forberedt til å møte den type utfordringer? Hva har vi i oss som kan være til hjelp? Det handler om personlig trygghet. Å ha trygge omgivelser med familie og annet nettverk er en stor styrke. Å ha noe personlig å tro på viser seg også å være en viktig del av en beredskap i kriser.
For mange år siden leste jeg boka «Kjempende livstro» av den østeriske psykiateren Viktor Frankl. Han satt i tysk konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig. Hans hovedbudskap i boka er at det å ha et meningsfylt liv er avgjørende for å kunne møte, og ha mulighet for å overvinne, kriser. Verden står i dag i en krise. Spørsmålet er da om vi har et meningsfylt liv til å møte krisen med. Det er mangt som kan være meningsfullt for oss. Å ha noe å kjempe for, noe som er viktig for oss å ta vare på, noe som kan gi oss energi når krisen rammer oss. Det kan være religion, men også idéer, politikk, personer eller andre verdier.
For svært mange er en trygg gudstro meningsfullt og til stor hjelp. Bibelen inneholder mange ord om trygghet og ord til trøst. I starten av Salme 121 i Bibelen leser vi; «Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.» Ta gjerne fram Bibelen og les resten av de 8 versene i salmen.
Av: Gunnar Tveit Sandvin
__________________________________________________________________________________
På villspor
Noen har sikkert fulgt med serien «Monsen på villspor» som har gått i flere serier på NRK. Monsen blir satt av på ukjent sted med bind for øynene og skal til slutt komme seg til målet ved hjelp av begrenset utstyr. Jeg har på langt nær fått med meg alle episodene, men de jeg har sett har alltid endt med at Monsen fant fram til målet.
Man kan nok komme på villspor i Vesterålen også, men når jeg har vært på tur i skogsområder på Østlandet så har jeg vært glad for å ha kjentfolk med. Å navigere rett på et sted der en bare ser trær og ikke et eneste fjell eller stripe av hav, det må være utfordrende. Å gå seg bort på fjellet eller i skogen når mørket faller på er nok ingen hyggelig opplevelse, for å si det mildt. Veien fram til et trygt og kjent sted kan bli lang.
Man kan gå seg vill - også i overført betydning. Livet går ikke alltid på skinner, alle dager er ikke fylt med sol og glede. De fleste av oss har kjent på hjemløshet, at vi har mistet retningssansen. Følt det som om vi har vært i en «transitthall» uten å kjenne destinasjonen. Mennesker til alle tider har kjent på det. Jødefolket i Det gamle testamentet erfarte det. I Salme 107 beskrives situasjonen så treffende: «Noen fór vill i ørken og ødemark, de fant ikke veien til en by der de kunne bo.» Vi har noen felles erfaringer med generasjonene før oss.
Jeg tror ikke slike erfaringer av å være i villrede, eller på villspor er meningsløse faser av livet. Dette kan være tider der vi søker noe større, utenfor oss selv, noe som kan hjelpe oss med orienteringen, gi oss en ny retningssans og til å finne fram. Ja, jeg tror at det er under slike omstendigheter at Gud kan tale til oss. Selv om veien kan oppleves lang - så kan vi, i hvert fall i ettertid, se at dette var en gave til oss. Slett ikke sikkert det oppleves slik dere og da, men når vi får litt perspektiv på ting og ser oss tilbake så ser vi kanskje at Herren har vært der og ledet oss.
«Da ropte de til Herren i sin nød, og han fridde dem ut av trengslene. Han førte dem på rett vei så der kom til en by der de kunne bo.» Slik er refrenget i Salme 107. Gud førte dem til en by der de kunne bo.
Ikke alle som er på villspor finner fram på egen hånd. Det er mulig å få hjelp! Kanskje kan det være noen vi kan samtale med, noen som har vært på villspor før og har funnet fram. Selv om Gud ikke er noen «kvikk-fiks» så kan vi gjøre oss erfaringer av at han kan lede oss. Han kan hjelpe oss til å finne «en by» eller en havn der jeg kan ankre opp. Komme til «et sted» der jeg kan kjenne at her kan jeg bo, her et det godt å være.
Av: Karstein Roger Morfjord.
__________________________________________________________________________________
Alltid freidig når du går
Vi skulle også i år tenne våre fakler på Stokmarknes i november og sammen med Åpne Dører og Stefanusalliansen markere vår solidaritet med de som forfølges for sin tro. Vi skulle skrive under et opprop til våre myndigheter. Pandemien stoppet oss.
Likevel kan vi minne hverandre på menneskerettighetene og urettferdigheten mange lider fordi de har «feil» tro.
Asif Pervais er kristen og sitter i Pakistansk fengsel anklaget for blasfemi. Etter sju år kom dommen: Henging i galge. Hans tre barn vil da bli farløse.
Nguyen Bac Truyen, han er Buddhist og isolert i sikkerhetscelle i et fengsel i Vietnam. Dommen er på elleve år for at han, som jurist, har kjempet for menneskerettigheter og trosfrihet. I år vant han Stefanusprisen, han takker og er rørt over solidaritet og oppmerksomhet.
Eksemplene fra de forfulgte er mange, og historiene deres er sterke. Ikke bare kristne, men mange ulike trosretninger opplever trakassering, undertrykkelse, mishandling og dødsdommer. Vi trenger å kjenne til at dette skjer, vi trenger å løfte blikket å se at medmennesker utsettes for slikt.
Det er tungt å vite at andre lider, likevel kan vår røst om rettferdighet høres, kanskje du blir med neste gang vi kan gå i fakkeltog for trosfrihet på Stokmarknes?
Så blir spørsmålet: «Er troen verd å dø for»?
En gammel salme gir noen tanker:
Alltid freidig når du går veier Gud tør kjenne,
Selv om du til målet når først ved verdens ende.
Aldri redd for mørkets makt,
Stjernene vil lyse;
Med et Fadervår i pakt skal du aldri gyse.
Kjemp for alt hva du har kjært,
Dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
Døden ikke heller.
Av: Evy A. Nedrum
__________________________________________________________________________________
Allegro - Og tid for å pleie røttene
Høststormer og vinter er strevsomt, syns mange. Våren løfter oss, sommer gir oss påfyll.
Men årstidenes skiftning viser så fint Guds kreativitet og skaperglede. Vi kan glede oss over høstfargene og grøden.
Og nå: Solens farger fra bak fjellene, mens vi koker noe godt til hverandre.
«Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde og glede oss på den», står det i Salme 118, 24
Han er verdens mest fantastiske kunstner, Gud. Både innen visuell landskapskunst, performance, og happening-genren.
Guds kreativitet er uten ende, og selv om vi mennesker er skapt i hans bilde som kreative skapninger, er det ingen mennesker som kan utkonkurrere han.
Han kan til og med skape noe nytt og godt, utav noe vi mennesker har rotet til.
Når årstidene skifter, som satsene i en klassisk symfoni, står Gud som både komponist og dirigent.
Og nå får vi de dramatiske allegro- satsen, etter rolig og avslappende adagio gjennom sommeren.
Og dette gjelder ikke bare årstider, visuell kunst og musikk, - det gjelder heldigvis våre liv også.
Kunsthåndverkerne sier: Det blir ingen dybde i veven, uten mørke tråder også!
I Salme 147 står det: «Han dekker himmelen med skyer, sørger for regn, på jorden og lar gresset spire.
Han lar snøen falle som ull, han strør rim, og kaster hagl som smuler»
Etter blomstring, frukt og bær, kommer høst- og vintervindene.
Det er tid for refleksjon. Da er det røttene som skal pleies.
For det er ikke bare blomst, frukt og bær som er viktig. Røtter er jo også viktige.
De er de som hjelper oss å ta til oss det vi trenger, og til å holde ut.
Ta inn alt det som er godt! I dag kan du «pleie røttene» ved å lese Salme 23, når du drar beina opp i sofaen.
Så velkjente vers som dette kan være fine å høre i ny oversettelse, da «hører» man dem på nytt.
Her et av versene på nynorsk, og det handler om at alt kan se skremmende mørkt ut:
«Om eg så går i dødsskuggens dal, er eg ikkje redd for noko vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, dei trøyster meg»
Da kan bare vintervindene komme!
Av: Solgunn Jensen
___________________________________________________________________________________
Gudsord uke 51 2020
Jeg leste nylig en artikkel om at vi i Norge er i ferd med å bevege oss bort fra velferdsstaten mot et konkurransesamfunn. Alt dreier seg om penger. Pengene/ økonomi settes foran mennesker. Vi er også i ei coronatid, der vi savner ikke å kunne samles som vi pleier. Og i ei hektisk førjulstid haster vi rundt for å rekke alt vi vil ha klart til jul. Samtidig er det den mørkeste tida i året, og det er ekstra mørkt når det er snøfritt. Vi ser hverandre bare som mørke skygger når vi beveger oss utendørs. Mange føler at dagene er ekstra lange og tunge i år. Det kan kjennes som om vi er i ferd med å miste oss selv. Ingenting er som vi er vant til.
Jeg lurer iblant på hva Gud tenker om oss, om Norge av i dag, om menneskene som bor i vårt vakre land? Ser han nestekjærlighet og omsorg, eller ser han bare stress, jag og egoisme? Dersom vi kunne se oss selv og ethvert menneske med Guds øyne, hvordan ville vi da leve og behandle hverandre?
Du kjenner sikkert Leo Tolstoys historie om «Den gamle skomakeren» som ønsker og ber om at Herren skal komme på besøk til ham. Men i dagens løp kommer bare ei fattig kvinne og hennes sønn, en rampunge som har stjålet epler, ei torgkone og en gammel mann forbi. Den gamle skomakeren ber alle disse inn og gir dem noe de trenger. Han får takknemlighet tilbake. Så blir det kveld og skomakeren sier: «Herre, du kom ikke!» Da får han høre av Herren at han var der i alle skomakeren hjalp i løpet av dagen.
I Matteus 25 finner vi ordene denne fortellingen bygger på:
«For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»
Om knapt tre uker skal vi feire jul, fødselsdagen til Jesus. Han advarte oss mot å elske «mammon» (penger) mer enn Gud og hverandre. Han ba oss om å elske vår neste som oss selv. Tenk om vi alle kunne vende blikket bort fra oss selv spørre: «Hva ville Jesus ha gjort?» og handle ut fra det! Vi hadde kanskje blitt fattigere på materiell rikdom, men vi ville fått en rikdom som er mye mer verd!
Ha ei velsignet adventstid!
Av: Ingrid Bergquist
___________________________________________________________________________________
Jenta på bildet
NRK viste nylig en dokumentarserie, Bilda som forandra verda. Ett av bildene var av 9 år gamle Kim Phuk, tatt under Vietnamkrigen i 1972. Fotograf Nick Ut ble vitne til at en sørvietnamesisk landsby ble truffet av brannbomber, og fotograferte overlevende barn som løp vettskremte mot dem.
Ett av disse barna var lille Kim, naken og fryktelig forbrent. Barnas skrekkslagne ansiktsuttrykk rørte ved en hel verden. Kim overlevde utrolig nok, men de store brannskadene skulle prege henne resten av livet. Kim Phuk er i dag ambassadør for UNESCO, og har et sterkt budskap om forsoning og tilgivelse. Hennes historie rører mange. Hva fikk henne til å ønske forsoning og tilgivelse så sterkt?
I ungdomstiden opplevde Kim nemlig både dyp bitterhet, hat og nagende spørsmål. Politisk korrekthet har ofte hindret denne delen av historien å bli fortalt. I hennes selvbiografi Fire Road, med undertittelen The Napalm Girl’s Journey through the Horrors of War to Faith, Forgiveness, and Peace, forteller hun hva som skjedde. Hun kom til tro på Kristus. Kommunistene i Vietnam hadde brukt «napalm-jenta» kynisk til propagandaformål, og Kim følte seg stadig utsatt for tvang og kontroll.
Da hun 19 år gammel ble en kristen ble hennes livssyn ikke akseptert verken av myndighetene eller av hennes egen familie. Bibellesning, bønn og stadige opplevelser av Guds hjelp holdt likevel motet hennes oppe og sjelen hennes varm gjennom mye smerte og mange problemer. Og her ligger kjernen i hennes engasjement for forsoning og tilgivelse – hjertet ble forandret gjennom relasjonen til Kristus. I oktober 1992, da Kim var 29 år, fikk hun og hennes nye ektemann en mulighet til å flykte.
De var studenter på universitet i Havanna, Cuba, og var på vei tilbake fra bryllupsreise i Moskva. Under mellomlanding i Newfoundland søkte de asyl i Canada. Da det ble kjent at «napalm-jenta» var i der landet, fikk hun flere invitasjoner til å tale. En november-dag 1996, på et veterantreff i Washington DC, kom John Plummer, en veteran fra US Airforce bort til henne. Han hadde deltatt i koordineringen av bomberaidet den skjebnesvangre dagen i 1972. Nå stod de der ansikt til ansikt, og han ba om tilgivelse. Kim tok ham i hendene, så ham i øynene og sa: «Jeg tilgir, jeg tilgir deg!»
Vi kan aldri forstå Kim Phuks arbeid for forsoning og tilgivelse uten hennes forhold til Kristus. Fine verdier og festtaler redder ingen fra hat og bitterhet, eller ondskap. Mennesker trenger livsforvandlende kraft som kan lege sår, fylle hjertet med mening, og skape trang til å elske, tilgi og gjøre rett. Kristus er denne kraften. Jesus sa «får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (Joh.8:36)
Av: Børge E. Bentsen
___________________________________________________________________________________
Tanker i et nytt år.
Vi har et tungt år bak oss. Vi aner samtidig en skuffelse over at det enda ikke er over. Det vil også i år bli mange av de samme vanskeligheter. Likevel har vi et håp om at ting skal endre seg i positiv retning i løpet av 2021. Vaksine er det forløsende ordet.
Det har vært vanskeligheter av mange slag det siste året. Størst utfordring har de som er ensomme opplevd. Vi har vel alle savnet å kunne ha naturlig sosial kontakt. Men for noen er det både vondt og kanskje skadelig med ensomheten. Det er den store negative følgen av pandemien hos oss. Sammenlignet med andre land i verden har vi hatt mindre smitte og mye færre dødsfall.
Greier vi likevel å se noe positivt i koronatiden? De vanskelige tingene ligger gjerne øverst i bevisstheten. Men vi har da lært noe som kan bli til hjelp for oss i framtiden.
Jeg vil trekke fram tre ting som kan bli positive lærdommer.
For det første har vi som feriehungrige folk opplevd at vi kan ha flotte ferier uten å dra så langt av sted. Vi har oppdaget masse positive ting i vårt eget land.
For det andre opplever vi at det går fint an å reise uten å forurense så mye som vi i mange år har vendt oss til. Det er ikke tvil om at redusert flytrafikk har vært positivt for miljøet på kloden. Selv om det vil komme til å ta seg opp igjen er det ikke sikkert vi skal tilbake til det nivået vi hadde de siste årene før pandemien.
Og for det tredje (og her kommer gudsordet inn) lurer jeg på om det er blitt større oppmerksomhet rundt eksistensielle og åndelige spørsmål. Sett ut fra slik kirken opplever det er dette vanskelig å måle fordi også den kirkelige aktiviteten har vært redusert eller lagt om. Muligheten for å samles har i perioder vært helt fraværende, slik også i øyeblikket. Likevel får vi tilbakemelding om at folk savner å kunne samles i kirken. Det er åpenbart at kirkens budskap ikke er avleggs. Håpet er at vi snart kan møtes igjen på vanlig måte.
Dette er noen av mine tanker i overgangen fra et tungt år til et år som forhåpentlig kan bli mindre tungt. Derfor bør vi kunne ønske hverandre et godt nytt år.
Av:Gunnar Tveit Sandvin
__________________________________________________________________________________
Hva er sannhet?
Det var et stort og vanskelig spørsmål som landshøvdingen Pontius Pilatus i sin tid stilte til Jesus.
Jesus snakker om sannheten rett før han mottar sin dødsdom. Han selv er et vitne om sannhet og de som er av sannheten hører hans røst, det sier han.Pontius Pilatus hører og møter sannheten ansikt til ansikt, dette får han til å utbryte de tre berømte ord:» hva er sannhet?»
Kanskje er dette spørsmålet like aktuelt i dag som den gang? For hva er sant i vår tid?
Teorier, konspirasjoner, diskusjoner, politiske meninger, løgner, hat og forvirring.Man kastes hit og dit, hvem skal vi være enige med? Hvem har rett? Og all verdens krig og vold og elendighet møter oss daglig ved et enkelt tastetrykk. I neste øyeblikk skal man ta vare på hverandre, vi lever i en pandemi, vi skal være gode og omsorgsfulle. Motsetningenes tid, forvirringens tid.
Pontius Pilatus var et barn av sin tid, vi av vår. Han lot sannheten vike for politisk korrekthet, folkets hat ble hans kamp. Vi kjenner historien, Pontius Pilatus rettet seg etter folkets krav, han tapte fotfeste og handlet mot sin egen overbevisning. Sannheten kan ha mange ansikter og sannheten om oss selv er ikke alltid vakker. Det kan være smerte i å kjenne sannhet. Iblant blir løgn omgjort til falsk sannhet og vi ser ikke alltid forskjellen. Det er lett å bli lurt. Mens løgnen snører sitt nett rundt oss, løser sannheten opp. Vi kjenner til sannhetens øyeblikk. Sannheten tro i kjærlighet er et bibelsk prinsipp. Sannheten som belte rundt livet. Jesus hadde rett da han sa at sannhet setter fri. Vi oppfordres til å være tro til det sanne, og til å vise omsorg ved å hjelpe hverandre i å være sannferdige.
I vår tids kaos er det godt å ha en grunnvoll som står fast gjennom alle tiders omskiftninger. Guds ord står fast og vi kan si at vi vet på hvem vi tror. Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jesus Kristus som veien, sannheten og livet.
Den som har Guds ord som livsfundament står støtt. Selv i vår tid gir sannhetens ord veiledning, håp og trøst. Det kan storme og tider kan skifte, men vi kan slippe å snurre rundt i alle meningers meninger. Vi kan ha en trygg plattform av sannhet å stå støtt på, en plattform som holder i liv og i død.
Vi får ta del i kirkens proklamasjon og bekjenne:» En sann Gud fra evighet og til evighet.»
Hellige oss i sannhet, ditt ord er sannhet!
Joh.18
Av: Evy. A. Nedrum
___________________________________________________________________________________